Mitt første forståelse av at jeg er en forfatter fikk jeg på gymnasiet. Min norsk lærer påsto at jeg måtte ha plagiert en forfatter, med stilen jeg hadde skrevet. Den var alt for god! Den handlet om livet til en 10 øring …. 🙂
Lærerinnen kunne ikke fortelle hvilken novelle jeg hadde plagiert. Naturlig nok, den fantes jo ikke. Allikevel så ble min stil ikke anerkjent.
Det hører også med til denne historien at jeg begynte å gråte (nærmest av vrede) fordi skolesystemet «ødela» mitt forhold til det å skrive, dikte og å lese bøker.
Men – egentlig ikke da :-). Jeg ivrer for å lese og å skrive, fremdeles :-).
I mange år var det å skrive noveller til ukeblad en av mine gode sideinntekter. Som alenemor fikk jeg den gang antatt en rekke noveller, og min sønn og jeg kunne glade reise avgårde og kjøpe en lampe. Stort øyeblikk.